HVORDAN KAN ALT DETTE VÆRE MULIG?

 

BPXqgztBAT9

 

 

Hvis du har lest de foregående blogginnleggene, vet du nå ganske mye. Om hva som kan foregå. I Norge i dag. I norsk politi.

Og jeg tenker at du kanskje tenker noe sånt som «Hvordan kan alt dette være mulig?» 

Jeg har ihvertfall stilt meg selv det spørsmålet. Og jeg har kommet fram til et svar.

Eller; jeg har kommet fram til 2 ord:

 

PERSON

og

KULTUR

 

La meg ta det første først.

Jeg har jo lenge vært kjent med utsagnene «det kommer helt an på hvem man møter på» og «det er personavhengig.»  Det har sikkert du også. Vært kjent med, altså.

For et par år siden forsto jeg imidlertid ikke det store alvoret som ligger i disse uttalelsene. Jeg tenkte noe sånt som «ja, sånn er det jo, det vet alle.»

Problemet er imidlertid:

Det faktum at det er akkurat sånn; kan få (og har vist seg å få) enorme, negative konsekvenser. For dem som møter på feil person. 

Og for dem som møter på feil person på feil plass, blir det enda verre. Og for dem som møter på feil person på feil plass midt i en kultur som jeg nå tenker burde vært veldig annerledes, blir det verre enn verst.

Som jeg har skrevet tidligere; det fins mange bra politifolk. Som gjør den jobben de er satt til å gjøre. Som gjør den jobben som deres yrkesvalg faktisk tilsier. De ivaretar menneskers rettssikkerhet.

Jeg tror de fleste politifolk er sånn. Bra, altså. Og de ville ikke ha gjort det som de involverte i denne saken har gjort. Men det som er gjort i denne saken, er faktisk gjort. Av politifolk.

Derfor kan det slås fast at det er stor forskjell på politifolk. Det fins, som du allerede vet, politifolk som i sitt arbeid setter menneskers rettssikkerhet helt til side. Det er som kjent det motsatte av å ivareta den.

Dermed handler det om person. 

Du husker sikkert etterforskningslederen som er nevnt flere ganger tidligere. Du vet altså litt om vedkommende allerede. Og det du vet er at den lovpålagte taushetsplikten ble brutt. Av etterforskningslederen. Og det å bryte loven må vel kunne sies å ikke være bare greit. Og det blir vel ikke akkurat mere greit når den som bryter loven er politi. Og det blir ikke enda mere greit når den som bryter loven innehar en lederstilling.

Bare sånn apropos feil person på feil plass. 

Og jeg tenker at det fins mange politifolk som ikke ville funnet på å bryte den lovpålagte taushetsplikten. Og det fins mange ledere som ikke ville funnet på å bryte den lovpålagte taushetsplikten.

Så det handler om person.

Og så tenker kanskje du at det også kan handle om person og situasjon.

Og det er ikke dumt tenkt. I utgangspunktet. Fordi man skal jo gi folk en sjanse, tenker jeg. Det kan jo hende at en person gjør noe dumt, én gang. Akkurat da og akkurat der, liksom.

Det kan hende.

Men det kan også hende at det ikke bare er én gang. Det kan hende at det ikke bare er akkurat da og akkurat der. Det kan nemlig hende at det er flere ganger. At en person gjør noe dumt. Det kan hende det er mange ganger. I ulike settinger.

Og nå kan det hende du tenker at jeg utleverer etterforskningslederen. Kanskje tenker du til og med at jeg backstabber etterforskningslederen. Og jeg tenker at du må få tenke hva du vil om det.

Og du må få kalle det hva du vil. Jeg kaller det å fortelle sannheten. Og så må du avgjøre om du tåler å få vite sannheten eller ikke. For det er det det handler om her.

Sannheten.

Og hvis jeg ikke forteller den. Sannheten, altså. Så kommer den aldri fram. Og jeg synes den skal fram.

Det er nemlig mer å formidle om etterforskningslederen. Mer som ikke er greit. Som viser at det handler om person. Og som gir et godt innblikk i hvordan alt dette er mulig.

Etterforskningslederen har nemlig snakket flere ganger enn da taushetsplikten ble brutt. 

Og når etterforskningslederen har snakket, så har det ikke vært på en så veldig hyggelig måte, alltid.  Og jeg synes det er dumt. For jeg synes man skal bestrebe seg på å være hyggelig når man prater. 

Det er jo ikke alltid budskapet man skal formidle er det morsomste i verden. Men man kan jo være litt grei når man framfører det, synes jeg. 

Og noen ganger synes jeg selve budskapet er problemet. At det er feil budskap. Og man burde sagt noe annet. Akkurat da og akkurat der. 

Og etterforskningslederen har ofte vært veldig lite hyggelig. Og etterforskningslederen har noen ganger sagt feil ting. Så det har vært mye på en gang, skjønner du.

Etterforskningslederen har snakket med flere personer i forbindelse med denne saken, og det er jo helt naturlig. Noe annet ville vært rart. Det som imidlertid er unaturlig, og rart, er at etterforskningslederen har vært veldig lite hyggelig mot personene på «denne siden» av saken. 

Og etterforskningslederen har vært veldig lite hyggelig både ansikt til ansikt og på telefonen. Og det har ikke hjulpet med utenrikslinje. Uansett om personen i den andre enden har befunnet seg langt unna, har etterforskningslederen vært veldig lite hyggelig. Mot mennesker på «denne siden» av saken.

Og etterforskningslederen har vært veldig lite hyggelig også mot folk som er ganske mye eldre enn etterforskningslederen selv. Og dette er personer som absolutt ikke er vant til å snakke med politiet. Og det er ikke vanskelig å forstå at det kan oppleves litt ubehagelig, og kanskje til og med litt skremmende, å bli snakket til på en så lite hyggelig måte av en norsk politileder. Og det kan være vanskelig å forstå at det er mulig at en norsk politileder kan snakke på den måten. Særlig når man selv bare er foreldre til den personen i saken som faktisk IKKE har gjort noe galt.

Og etterforskningslederen har snakket veldig lite hyggelig til flere. Både på telefon og ansikt til ansikt. Og etterforskningslederen har kommet med beskyldninger, mot personer som IKKE har gjort noe galt. Og etterforskningslederen har stilt upassende spørsmål i upassende settinger. Med andre mennesker til stede. Om temaer som ikke var relevante på noen måte der og da. Og da var etterforskningslederen faktisk på nippet til å bryte taushetsplikten igjen. Eller, det var faktisk før etterforskningslederen brøt taushetsplikten på ordentlig. Etterforskningslederen øvde seg, kanskje.

Og etterforskningslederen fungerer i en kultur som jeg har lært veldig mye om de siste par årene. Men den kulturen får jeg skrive om en annen gang. 

Nå kom jeg forresten på en ting til. Om etterforskningslederen. Sånn helt avslutningsvis.

Det er spesielt når en etterforskningsleder dytter en person fysisk ut fra en politistasjon, synes jeg. Dytter den personen som IKKE har gjort noe galt. Den personen som har møtt opp på politistasjonen for å levere dokumentasjon som viser at det Noen har påstått, er løgn. Og tror du etterforskningslederen tok imot dokumentasjonen?

Eller tror du etterforskningslederen nektet å ta imot dokumentasjonen?

Ut ifra det jeg har fortalt til nå. Hva tror du?

Du tror helt riktig……

 

lillie

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: