POLITIKULTUR

 

BPcKLLuhYzZ

 

 

Jeg har fått mange tilbakemeldinger siden jeg begynte å fortelle om denne saken. Alle positive, i den forstand at de gir tommel opp for initiativet og ståpåviljen.

Og takk for det.

Men flere av tilbakemeldingene har også inneholdt noe bekymringsfullt. Synes jeg.

Fordi flere mennesker har gitt uttrykk for at de ikke forstår at jeg tør. Og noen av disse menneskene er politifolk.

Og flere mennesker har gitt uttrykk for at de selv ikke ville turt å gjøre noe tilsvarende. Og noen av disse menneskene er politifolk.

Og jeg blir redd av sånt. Av sånne tilbakemeldinger. Fra politifolk.

Og jeg tenker; Hva er dette? Hva er disse tilbakemeldingene?

Jeg tror disse tilbakemeldingene er politikultur.

Og jeg vet ikke hvem du er. Og jeg vet ikke om du er opptatt av kultur, sånn generelt sett. Og hvis du ikke er det, generelt sett, så råder jeg deg ihvertfall til å interessere deg for denne typen. Politikulturen.

Fordi politikulturen har betydning for oss alle.

Og jeg har, som jeg har sagt mange ganger nå, vært en del av politiet i ganske mange år. Og jeg har lært mye i løpet av de årene. Om politikultur. Og om mye annet.

Og jeg liker som sagt å lære. Og det jeg har lært om politikulturen i løpet av de siste 2,5 årene har sjokkert meg. Og det skal en del til før jeg blir sjokkert. Så det sier litt. 

Det å befinne seg i sjokktilstand er lite produktivt. Og det er farlig. Ubehandlet sjokk kan få fatale konsekvenser. Derfor gjør jeg noe. Jeg skriver. Og jeg prater. Nå om det sjokkerende ved politikulturen.

Du har allerede sett bildet øverst på siden. Se på det igjen. Uniformert politibil. Polititjenestemann. Skuddsikker vest. Hjelm. Håndjern. Tydeligvis kledd for et skarpt oppdrag. Med våpen, altså.

Tøffing! Klar for å skyte. I verste fall.

Men å si ifra om lovbrudd i en politietterforskning, med justismord som resultat, DET tør ikke politifolk. I Norge. I dagens Norge.

Og det er da jeg må bringe inn et nytt ord. Eller, det er ikke nytt. Men det er nytt i denne bloggen. 

Og det ordet er FRYKTKULTUR.

Du har sikkert hørt det før. Det er skrevet mye om det, både i aviser og bøker. Og ulike mennesker har snakket om det. Og fryktkulturen har blitt knyttet til ulike instanser og etater. Også politiet. 

En av dem som har snakket om fryktkultur er min tidligere leder. En dame som ikke er redd. En dame som var en veldig god leder, synes jeg. En dame som nå skriver krimbøker og farter land og strand rundt som foredragsholder. Du vet hvem hun er.

«Det hersker en fryktkultur i politiet», har hun sagt. Og det er ikke lenge siden hun sa det.

Og jeg henger meg på:

«Det hersker en fryktkultur i politiet,» sier jeg. Og jeg sier det nå.

La meg fortelle deg litt om hvordan denne fryktkulturen arter seg. Hvordan den kommer til uttrykk i forbindelse med denne saken.

Den kommer til uttrykk ved at det blir nesten helt stille.

Jeg har skrevet om stillheten tidligere. Men jeg må beskrive den litt mer inngående.

Se på dette:

Tidligere hadde jeg venner. I politietaten. Fine folk.

Vi opplevde utfordringer i tøffe saker. Sammen. Vi møtte smerte, lidelse og sorg i saker. Sammen. Vi opplevde gjennombrudd i saker. Sammen. Vi møttes på fritiden, og satt rundt kafé – bord og spiste og drakk. Sammen.

Nå er vi ikke sammen.

Jeg er her. Og de er et helt annet sted.

Og der de er, er de nok sammen. Det tror jeg.

Men jeg er her.

Og det er ikke sånn at de har tatt kontakt med meg privat, heller. Sånn off record, liksom. Nei, de har ikke tatt kontakt. På noen måte. Ikke i det hele tatt. 

Jeg tror de er redde. Og hvis det stemmer at de er redde. Så tror jeg de er livredde.

Fordi:

De kjenner meg godt. De vet så inderlig vel hva jeg står for. De vet, at når jeg går ut offentlig og snakker om det jeg snakker om i denne saken, så er det grunn til å lytte til det jeg sier. De vet at når jeg går ut offentlig, og når jeg nå skriver blogg, så har jeg prøvd mye annet først. 

Og de vet noe annet som er veldig viktig; De vet at det jeg sier er sant.

Så når de nå velger å ikke si et eneste lite pip. Ikke engang sende en liten melding til en som har vært en venn i flere år. Da må de være livredde.

Synes du det er betryggende? At Oslo politidistrikt består av så mange livredde mennesker?

Det synes ikke jeg.

Fordi livredde mennesker kan finne på å gjøre mye rart. Og da mener jeg ikke bare i denne saken.

 

Og så kan man jo stille spørsmålet; Har de grunn til å være redde?

Og svaret på det spørsmålet vil nok avhenge av hvem man stiller det til.

Men nå er jeg i den priviligerte situasjonen at jeg får muligheten til å både stille og svare.

Og mitt svar er ja.

Ja, de har grunn til å være redde.

Og et lite tilbakeblikk på denne saken viser jo at de har grunn til det. Å være redde.

Hva skjedde da jeg sa ifra om taushetsbruddet? Jeg ble fjernet fra innstillingslisten og kastet ut av Oslo politidistrikt. Etter at jeg først ble kalt uegnet til å jobbe som politi.

Og det er viktig å huske at jeg også da snakket sant. At jeg også da hadde rett. Det har Riksadvokaten stadfestet. Så det var ikke innholdet i varslingen som var feil. Det var det at jeg sa ifra om et lovbrudd, som var feil.

Og det er klart det er grunn til å være redd, når det å si ifra om lovbrudd fører til at man blir kastet ut av politiet. Og det er klart det er grunn til å være redd, når det å si ifra om lovbrudd fører til at man blir oppringt og kjeftet på av HR. Og det er klart det er grunn til å være redd, når en varsling om lovbrudd i etaten fører til at man må kjempe i flere måneder på å få tilbake ansettelsesforholdet og faktisk få utbetalt lønn.

Det er klart det er grunn til å være redd. Hvis man er redd for de jobbmessige konsekvensene av det å si ifra om lovbrudd.  Da er det grunn til å være redd.

Men jeg er ikke redd for det.

Fordi det fins noe som er mye større. Og det fins noe som er mye større enn politiet som etat.

Du vet hva det er.

Det er rettssikkerheten. Og i den ligger tryggheten på at ikke uskyldige mennesker straffeforfølges. Og i den ligger vissheten om at norske politiansatte gjør den jobben de faktisk er satt til å gjøre.

Og det er det denne kampen handler om.

At din og min rettssikkerhet ikke ivaretas av norsk politi, gjør meg redd.

Livredd.

 

 

lillie 

 

 

 

 

 

 

 

 

En tanke om “POLITIKULTUR

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: