DEN RØDE TRÅDEN

 

 

 

 

BPxe7sPBkmV

 

 

Jeg synes det er på tide med en oppsummering av saken. En oppsummering så langt. Fordi det er mye som har foregått. Det er mange som har gjort mye rart.  Og jeg har stort sett skrevet blogginnlegg som har konsentrert seg om ett og ett tema, en og en handling. Kanskje er det vanskelig å få den fulle oversikten. I dette innlegget ønsker jeg å gi deg den røde tråden. 

Utgangspunktet her er 2 voksne mennesker. Som levde sammen. I ganske mange år. Og det var oppturer og det var nedturer. Og etterhvert var nedturene flest. Ihvertfall for den ene parten. Så den ene forlot den andre, og det var ikke populært. Fordi enkelte mennesker skal rett og slett ha seg frabedt å bli forlatt.

Så Noen tenkte antakeligvis noe sånt som; «Hva kan jeg finne på nå? For å gjøre livet surt for eks`en?»

Noen ringte som du vet politiets nødnummer. Uten at det var nød. Det var ikke nød inne i bildet, men det var løgn. Og da Noen påsto at eks`en sto utenfor og var sint, kom politiet dit med uniformert patrulje. Mens eks`en satt intetanende hos frisøren, et helt annet sted. 

Og jeg var ikke på stedet, selv om jeg også er politi. Men ut ifra det som skjedde etterhvert, må jeg bare anta at Noen igjen påsto at eks`en hadde stått utenfor. Og at Noen igjen påsto at eks`en var sint. Og at Noen var redd. For politiet syntes det hele var så alvorlig at Noen ble eskortert til Sentrum politistasjon. 

Og Noens eks var fremdeles langt unna. Og forsto selvsagt ikke at tilværelsen akkurat hadde blitt snudd opp ned. Og det er jo ikke så rart. I og med at Noens eks ikke selv hadde vært delaktig i snuoperasjonen.

Og Noen satt i flere timer på Sentrum politistasjon og innga en 9 sider lang anmeldelse. Full av bevisst uriktige påstander om eks`en. Og noen av dem nevnes her. Igjen. 

Kontakter i Hells Angels, kunnskap om hvordan knuse kneskåler uten å sette merker, manisk/depressiv – diagnose, mistet alle jobber, arbeidsledig i lange perioder, lat sofaligger, overvåking av Noens hus dag og natt og generelt fryktelig oppførsel. Og Noen påsto altså at det hele hadde vært så forferdelig fryktelig at det ble nødvendig å kjøpe et hus å flykte til. Ikke flytte, altså. Men flykte.

Og det var kanskje slitsomt for Noen å fremsette alle disse påstandene. Noen fikk ihvertfall behov for en pause. Og etter pausen påsto Noen at noen andre hadde ringt og sagt at det akkurat da sto en mørk bil i oppkjørselen foran huset. Og Noen mente at det sikkert var Hells Angels – folk. Og Noen uttrykte så sterk frykt at det kanskje ikke ble mulig å reise hjem etter at anmeldelsen var klar.

Og politiet stilte ingen spørsmål. Og Noen behøvde ikke å dokumentere noen av påstandene. Ikke en eneste. Og Noen tidfestet ikke. Og Noen stedfestet ikke. Og politiet stilte ingen spørsmål.

Og etterpå reiste Noen hjem. Til det huset der det ble påstått at det sto en mørk bil som Noen var så redd for. Frykten var tydeligvis borte… (Og kjører ikke Hells Angels – folk motorsykkel, forresten?)

Og underveis i etterforskningen ble det ikke bedre. Fordi Noen ble aldri avhørt. Så det Noen hadde påstått i anmeldelsen ble altså stående. Som en slags sannhet. Som verken var dokumentert eller kontrollert.

Og det hjalp ikke at Noens eks leverte inn en haug med dokumentasjon på at det Noen sa ikke stemte. Det hjalp ikke med skriftlig materiale. Det hjalp ikke med bilder. Det hjalp ikke med eks´ens forklaringer. Og det hjalp ikke med vitners forklaringer. Selv om vitnene også fortalte at det Noen hadde påsått, ikke stemte.

Fordi politiet var ikke interessert i denne informasjonen. Og Noens eks ble også avvist i forsøkene på å inngi enda mer informasjon. «Vi vil ikke ha dokumentasjonen din», sa politiet. På høyttalertelefon. Mens jeg hørte på.

Og det hjalp ikke akkurat på saken at politiet fjernet 41 sider av den dokumentasjonen eks`en hadde inngitt. Og det hjalp heller ikke at sentrale vitner, som sitter med informasjon om at det Noen har sagt ikke stemmer, ble avvist av politiet.

Det hjalp heller ikke nevneverdig at politiet leverte ut den 9 sider lange anmeldelsen til Noen slik at Noen kunne levere den videre til «sine» vitner. Disse vitnene pugget denne anmeldelsen. Og fortalte om dette i avhør.

Men det brydde ikke politiet seg om.

Og midt oppi alt dette søkte jeg jobb på Majorstuen politistasjon. Etter at jeg var ferdig med en videreutdanning. Og det var da den berømte etterforskningslederen dukket opp på mitt jobbintervju. Og stilte ubehagelige spørsmål til meg. Og hintet om denne saken. Og påsto at jeg ikke var ærlig.

Og jeg trakk meg fra den jobb – prosessen. Og fikk jobb på Grønland politistasjon isteden. Men da jeg møtte der på første jobb – dag, hadde etterforskningslederen allerede vært der og snakket om meg. Og om denne saken. Og det syntes ikke jeg var greit. Jeg liker ikke taushetsbrudd. Og det sa jeg ifra om. På Grønland. Og det var da jeg fikk beskjed om at jeg ikke var en lagspiller. Og at jeg var uegnet til å jobbe i politiet.

Og jeg sto plutselig uten jobb og lønn. Måtte levere adgangskort og tjenestebevis. Og jeg innleverte en formell varsling om dette. Og jeg brukte noen måneder på å kjempe meg tilbake til et ansettelsesforhold i Oslo politidistrikt.

Og taushetsbruddet ble meldt til Spesialenheten. Som henla saken. Noe jeg synes er veldig merkelig i og med at taushetsbruddet var soleklart. Og Riksadvokaten var helt enig med meg. Og ila etterforskningslederen et forelegg på 5000 kr.

Og det at etterforskningslederen ble meldt, førte ikke akkurat til at etterforskningen av Noens falske anmeldelse ble bedre for Noens eks. Politiet ble ikke akkurat mer interessert i å belyse saken, for å si det sånn. Det ble faktisk så ille at Noens eks på et tidspunkt ble dyttet fysisk ut av Majorstuen politistasjon. Av den samme etterforskningslederen. Jeg var der, og så det. Så der har du norsk politi av i dag. Kaster altså ut den personen som ikke har gjort noe galt, og som kommer til politistasjonen for å levere dokumentasjon som viser akkurat det.

Og ting ble ikke bedre. Fordi vi begynte å motta trusler. Fra flere i miljøet rundt Noen. Om at vi skulle ligge lavt. At vi skulle slutte å kjempe. Slutte å kjempe for sannheten, altså. Og vi har fremdeles ikke navn på ringeklokken.

Og på et tidspunkt fikk jeg nok. Og jeg varslet igjen. Om den falske anmeldelsen, om den hårreisende etterforskningen, om truslene, om utryggheten. Om alt. Og Oslo politidistrikt sa «Hva mener du vi kan hjelpe deg med.?» Og jeg mente (og mener) at svaret på det er åpenbart. Men Oslo politidistrikt la varslingen i skuffen og foretok seg ingenting.

Og jeg varslet en gang til. Om det samme. Og den varslingen forsvant også i en periode. Men den har jeg sporet opp igjen. Og fortsettelse følger når det gjelder akkurat det. I et annet innlegg.

Og dette var essensen. Av de siste 2,5 årene.

Du ser den røde tråden nå, ikke sant?

 

lillie

 

  

 

En tanke om “DEN RØDE TRÅDEN

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: