PAUSE

 

 

BP8akzXBbbB

 

 

I helgen var vi på hotell. Fra lørdag til søndag. I Oslo. Tok trikken på helgetur. Med trillekoffert. Helt genialt.

Og du tenker kanskje det er rart. Men jeg kan fortelle deg at det er det helt motsatte. Det er kjempelurt.

Fordi:

Denne saken har vært med oss 24 timer i døgnet i mer enn 2,5 år. Dag ut og dag inn fyllt med urett og urettferdighet. Falske beskyldninger og brev fra advokater. Møter og telefonsamtaler. Søknader og avslag. Klager og advokatutgifter.

 Og vi har fått mange spørsmål som; «Hvordan orker dere å stå i dette?» «Hvordan holder dere ut?» 

Og det er gode spørsmål. Og vi stilte dem til oss selv tidlig i prosessen: «Hvordan skal vi orke å stå i dette? «Hvordan skal vi holde ut?»

Og vi bestemte raskt at vi måtte legge opp hele prosessen som et prosjektarbeid:

Vi arbeider hele tiden med ett mål for øyet; Sannhet og rettferdighet! Og vi fant tidlig ut at det var nettopp vi som måtte jobbe for dette. For hvis ikke vi gjorde det, var det ingen som ville gjøre det. Og det gjør det mye enklere å jobbe mot et slikt mål når man vet at man besitter nettopp sannheten. Slik vi faktisk gjør.

Det at vi har sannheten på vår side gjør at vi hele tiden har kunnet være åpne om saken. Vi har ingenting å skjule. Vi prater og prater om saken. Og det som er sant, er sant. Uansett.

Vi legger stort sett innsatsen til dagtid. Noen ganger, i spesielt hektiske perioder, har vi måttet ta kvelder og netter til hjelp. Det var i en sånn periode vi var på Deli de Luca kl. 04.00 og spiste sandwich, slik jeg har beskrevet i et tidligere blogginnlegg.

Vi 2 har utgjort kjernen i teamet, selve prosjektgruppen. Som referansegrupper har vi benyttet familie og venner.

Og så har vi altså reist på hotell.

Poenget er at vi har vært nøye med å ta pauser. Finne pusterom. Og koble ut. Og av. For å leve et så normalt liv som mulig. Og i et «normalt liv» har man pauser. Man må hvile. Og du tenker kanskje at det er helt selvsagt. Og det er det jo. Men det er når det virkelig røyner på at man kjenner hvor selvsagt det er.

I går fikk jeg en veldig hyggelig melding. I den sto det:

«Stå på, ikke mist motet. Kjærligheten og det gode seirer til slutt.»

Prosjektarbeid på sitt beste.

 

lillie 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: