FELTLØPET

 

 

BQEQ-qygHZP

 

 

På Politihøgskolen hadde vi feltløp. Og det visste ikke jeg da jeg søkte opptak, for å si det sånn. At vi skulle ha feltløp. Og det var kanskje like greit. At jeg ikke visste det.

Det feltløpet varte i 6 timer og 22 minutter. For mitt lags vedkommende. Og jeg som ikke er glad i tall, og som derfor glemmer de fleste tall ganske raskt, jeg kommer til å huske akkurat de tallene. Alltid.

Da jeg søkte opptak var en av oppgavene å fylle ut et egenerklæringsskjema. Og jeg erklærte, blant annet, at jeg var opptatt av å ivareta den enkelte. Å snakke med folk. Og lytte. At jeg interesserte meg for psykologi og litteratur. At jeg var opptatt av rettssikkerhet. Og da jeg skulle velge blant oppsatte alternativer da spørsmålet var hvorfor jeg ønsket å bli politi, krysset jeg ikke av på «mulighet for å drive fysisk trening.» Jeg trodde uansett det var et lurespørsmål. Faktisk. Der har du meg.

Og så var det etterhvert altså feltløp.

Og vi var altså et lag. Eller, vi var flere lag. Men jeg var på et lag. Som skulle gjennom en løype. En laaaaaang løype. Og det var jo ikke bare en løype, selvsagt. Det var en drøss med hindringer på veien. Eller utfordringer, da. For å velge et litt mer positivt ladet ord.

For det var mye rart i løpet av de milene. Jeg syntes det var kjemperart det jeg etterhvert forsto at jeg skulle igjennom. Men samtidig gjorde jeg en interessant oppdagelse; det kunne virke som jeg var den eneste som syntes oppgavene var merkelige. De rundt meg så ut som de syntes alt var heeeeelt normalt. 

Og kanskje det handler om at jeg, ihvertfall i den settingen, hadde litt problemer med å være tilstede. Fant det litt problematisk å ha fullt fokus på akkurat der og akkurat da. For jeg var nemlig opptatt av å stille meg selv følgende spørsmål: «Hva i huleste har dette med å være, eller bli, politi å gjøre.?»

For det var altså: 

Klatring på stige, med sandsekk på skulderen, opp til et åpent vindu høyt oppe på en låvevegg. Og der skulle jeg klatre inn. Og det gjorde jeg. I den tro at det var et gulv på innsiden av den veggen. Men det var det ikke. Eller, det var det. Men det var på bakkenivå, en del meter under der jeg befant meg akkurat da. Og det gikk veldig raskt å komme seg ned til det gulvet. Og med den sandsekken på skulderen gikk det ekstra raskt, for å si det sånn.

Det var også:

Kryping gjennom rør, der elva gikk igjennom, med kun bittelitt klaring til «taket» (greit å få litt luft, liksom). Og vi var selvsagt mange i røret på en gang. Etter hverandre. Røret var helt fullt, faktisk. Og han foran meg syntes plutselig ikke det var så morsomt likevel. Kanskje han angret på at han hadde søkt. Han ombestemte seg ihvertfall når det gjaldt å bevege seg fremover. Så han bevegde seg bakover isteden. Og det gikk ikke så greit. For der var jo jeg. Og han sparket. Ikke med vilje, sikkert. Men han sparket. Og støvelen hans traff meg i ansiktet. Og på veien over oss, over røret. Og over elva, trampet det en veldig tøff politimann som ropte og skrek noe om at «bare de tøffe er tøffe.» Og jeg tenkte: «Hæ?»

Og som om ikke dette var nok, så var det:

Push – ups. Og det var jo ikke det rareste, akkurat. Det rare, syntes jeg, var at mens jeg tok push – ups, så sto det enda en sånn kjempetøff politimann rett ved siden av meg. Og han skrek også veldig. Og jeg husker ikke helt hva han skrek. Men jeg husker noe annet. Jeg husker hva han gjorde mens jeg tok push – ups. Han sparket. Han sparket meg. På siden av overkroppen. Og jeg syntes ikke det var spesielt behagelig. Og jeg syntes ikke det var særlig fornuftig. Jeg syntes bare det var dumt. Og det passet jeg på å fortelle han. Høyt og tydelig. Og da var han ikke så tøff lenger. Han ble helt satt ut, stakkars. Og det var da jeg forsto at jeg var den eneste som hadde bedt han slutte å sparke. Jeg var den eneste som hadde sagt ifra. 

Og han sluttet.

Og jeg forstår jo litt av poenget med dette feltløpet. Jeg gjør jo det. Det handler blant annet om at man skal lære samarbeid. Man skal lære å jobbe i team. Men skal lære å stå sammen i de vanskelige situasjonene. Fordi sammen er vi sterke.

Og det er da det blir litt «morsomt.» Fordi jeg lurer på hvor alle mine «lagkamerater» er nå. I denne vanskelige situasjonen. Hvor har det blitt av dem som var så enige i at det bare er de tøffe som er tøffe? 

Jeg har et lag rundt meg nå også, jeg altså. Men laget består stort sett ikke av politifolk. Og det til tross for at de siste par årene på mange måter har vært som et feltløp. Med helt avsindige utfordringer. Men dette er nok mer min type feltløp. Dette løpet har å gjøre med det å være politi.

Synes jeg.

 

lillie

 

 

 

 

 

  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: