HVEM VIL DU TA MED DEG I KRIGEN?

Hvis du må i krig. Har du tenkt på hvem du vil ta med deg da? Altså hvem som vil være der for deg uansett hvilke påkjenninger og utfordringer du blir utsatt for. En som ikke backer ut når det blir vanskelig. En som vil gripe inn og handle og forsvare deg hvis du f.eks. mister oversikten eller blir utsatt for et bakholdsangrep.

Krig er kanskje usannsynlig. Men «krig» er mulig. En eller annen gang, i en eller annen setting kan det komme til å storme. Rundt deg. Eller ved deg. Kanskje.

Da jeg jobbet «på gata» i Oslo (som politi altså, ikke noe annet) kjørte jeg aldri alene. Vi var alltid minst 2. Og oppdragene var mange. Og varierte. Og de ble løst på forskjellige måter. Mye avhengig av hvem jeg kjørte sammen med. Og i ettertid har jeg reflektert en del over hvem det var best å ha med i den «krigen.»

Og svaret er soleklart for meg. Men hvis jeg hadde fortalt om mitt valg til andre kollegaer, tror jeg muligens de ville bli overrasket.

Fordi det er ikke alltid det som ved første øyekast eller innskytelse virker å være det beste valget, som faktisk er nettopp det. Det beste.

Min klippe, jobbmessig, ble nok ikke oppfattet som den mest operative. Han hadde ikke mest «stash» i beltet. Han kjørte ikke med hansker på i tilfelle akutt oppdrag med hanskebehov. Han brukte sjelden skinnjakken. Og han brukte aldri marsjstøvler. Noe som ga morsomme utslag på oppdrag hvor det f.eks. ble nødvendig å løpe på glatt føre. Sorte, spisse sko. Stilig, men kanskje bittelitt upraktisk. 

Poenget er at vi sjelden løp på glatt føre. Vi løp sjelden, uansett føre. Det var nemlig sjelden behov for å løpe. Oppdragene ble løst på andre måter.

Ofte ved å prate. Og lytte. Ta folk på alvor. Forklare. Gi informasjon. Bruke sunn fornuft. Det fungerte kjempebra i de aller fleste tilfeller. Faktisk.

Jeg har sloss lite i løpet av min karriere. Sånn fysisk, altså. Men det har hendt. Og når min kollega og jeg først måtte sloss, så måtte vi det. Og vi visste begge at akkurat der og akkurat da fantes det faktisk ingen annen mulighet. Vi ville jo tross alt komme oss gjennom vakten. Og de andre mulighetene var allerede forsøkt.

 Denne saken er på mange måter en krig. Både mot systemer og enkeltpersoner. Og jeg har tatt fighten. Jeg har prøvd «de milde metodene først», og når de ikke har ført fram har jeg økt innsatsen. Og jeg har blitt veldig bevisst på hvem som er med meg og hvem som ikke er det. Og jeg har valgt mine folk med omhu. Og igjen har jeg erfart at det ikke nødvendigvis er de som man først anser som det beste valget, som er det.

Man trenger noen som står ved siden av, uansett hva som skjer. Uansett hvor ubehagelig det blir. Noen som er enig i at fighten for sannheten er verdt å ta. 

Jeg har noen sånne. Heldigvis.

 

 

lillie 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: