KAFFEPAUSE

Som jeg har skrevet en del om allerede, så er det ganske taust fra mine kollegaer. Jeg får ikke en drøss med støtte – erklæringer, for å si det sånn.

Det har vært noen, da. Rett skal være rett. Det kan vel diskuteres om akkurat det er et passende uttrykk å bruke i denne saken, forresten…. 

Jeg har skrevet om fryktkultur. Og jeg har skrevet at det tydeligvis er mange redde politifolk. Og at akkurat det føles litt utrygt. Med så mye redsel blant de som jo liker å framstå som veldig tøffe. Hva skal man tro på, liksom? Det tøffe ytre, eller det redde indre?

Men, anyway…

Jeg tror ikke tausheten bare handler om frykt. 

Jeg tror reaksjonen, eller rettere sagt mangel på reaksjon, også skyldes at jeg skiller meg ut fra mengden. Ved å agere. Og reagere. Ved å snakke høyt om urett. Ved å stå fram i pressen.

Og det å skille seg ut fra mengden, er nok ikke så bra.

Og dette er ikke første gang jeg skiller meg ut fra mengden, heller ikke i politisammenheng.

Og når jeg tenker tilbake så har det nok aldri blitt oppfattet som særlig bra å skille seg ut. Innen politiet.

Politiet er et uniformert yrke. Og en uniform er ment å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: