UNIFORM

 

BQ8OymhBJ4j

 

 

Først tenkte jeg noe sånt; Hvorfor er det ingen i politietaten som reagerer på samme måte som meg? I og med at de er veldig klar over hva som har foregått i denne saken. Hvorfor roper de ikke ut? Hvorfor varsler de ikke? Hvorfor står de ikke fram i pressen? 

Og så tenkte jeg at folk er redde. Og at det handler om fryktkultur. Og det har jeg også skrevet litt om.

Og nå har det gått tid. Og jeg er fremdeles alene om å rope.

Og nå tenker jeg at det handler om uniform.

Og så tenker kanskje du …..?………

Fordi det kanskje virker litt merkelig at det handler om uniform.

Men er det egentlig så rart?

Du vet jo at politiet er et uniformert yrke. Og at uniformen er praktisk på mange måter. Det er greit å kjenne igjen en polititjenestemann når man ser en, liksom.

Men uniform betyr ikke bare gjenkjennelse.

Uniform betyr også ensartethet og fellesskap. Og hva skjer hvis man tar av seg uniformen?

Da skiller man seg ut. Man blir annerledes. Man står utenfor fellesskapet. Det fellesskapet.

Og nå er det ikke sånn at alle politifolk benytter uniform i sin daglige jobb. Det vet både du og jeg. Men alle politifolk har nok en eller annen gang i karrieren vært uniformerte. Og alle vet at uniformen har mye å si for identiteten. Som politi.

Så jeg tror du skjønner hva jeg mener. Når jeg henviser til uniformen. Og bruker den som symbol på at det i politietaten er ganske viktig å holde seg innenfor. Være med i gjengen, liksom. Ikke skille seg ut. Ikke gjøre ting annerledes. 

Og her jeg nå befinner meg, alene på barrikadene; det er jo ikke første gang. Altså; det er ikke første gang jeg skiller meg ut. Fra politimassen.

Det er ikke så mye som skal til, nemlig. Man skal ikke tenke – eller handle – så veldig annerledes før man blir sett på med bittelitt skjevt blikk. Det vet jeg ganske mye om.

Bare se her:

Da jeg jobbet på politihuset hendte det at det var varme sommere. Og min avdeling hadde ikke air – condition på kontorene. Det var ikke så kjempedeilig. Så i lunsjpausen syntes jeg det var en god (og ganske selvsagt) idé å ta med maten ut. På en benk i skyggen. Eller til og med på gresset. Men tror du de andre syntes det? Var greit? 

Nei, det var annerledes. Og det var rart. Tydeligvis. Og jeg var rar, syntes de andre. 

Så hva skjedde?

Jeg spiste lunsjen ute, og de andre spiste inne. Svettende. Mens de snakket om hvor rar jeg var.

Og noen ganger hendte det at jeg benyttet lunsjpausen til å kjøpe meg en kaffe. I take – away – kopp. Som jeg bar tilbake til jobb. Fra en kaffebar som lå rett i nærheten av arbeidsplassen. 

Og vet du hva som skjedde da? Etter noen ganger?

Jeg ble kalt inn på teppet. Til sjefen. Med beskjed om at det ikke var vanlig at «folk» kjøpte seg kaffe. I lunsjpausen. Slik som jeg gjorde. Og at jeg måtte slutte med det. Og da jeg spurte hva som var problemet, i og med at det skjedde i lunsjpausen. Da ble sjefen litt flakkende i blikket. Og hadde egentlig ikke noe svar på det. 

Poenget var at det ikke var vanlig.

Og disse eksemplene kan kanskje virke som småtterier.

Men hvis du setter dem inn i den store sammenhengen så tror jeg du forstår hvor jeg vil hen.

Og jeg tror du forstår hvorfor jeg står alene nå.

Synes du det er betryggende?

 

 

lillie

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: