TIDSKLEMME

 

 

 

BR1HqmphRp_

Tidsklemme er et ganske nytt og populært uttrykk som beskriver en følelse av at tiden ikke strekker til for det man må gjøre eller ønsker å gjøre. Og det får meg til å tenke på hva jeg har brukt de siste snart 3 årene til. Og hva jeg skulle ønske jeg kunne ha brukt dem til. Hvis Noen ikke hadde funnet det for godt å misbruke systemet. Og hvis norsk politi hadde fungert etter hensikten.

La meg se:

Høsten 2014 og våren 2015 studerte jeg til sosionom. Jeg skrev bacheloroppgaven min. Det gikk bra. Men det kunne ha gått enda bedre. Og jeg kunne nok ha blitt ganske mye mindre sliten. Hvis det ikke hadde vært slik at jeg samtidig hadde startet fighten mot Noens falske anklager og fighten for rett og rettssikkerhet for en person som ikke har gjort noe galt. Og en fight for alle andre som risikerer å oppleve noe tilsvarende. Hvis det ikke blir satt fokus på dette. 

Og hvis det ikke hadde vært et faktum at politiet hadde startet sitt løp. Med den uhyrlige etterforskningen. Som var rigget fra starten. Kombinert med det ekstra krydderet at politiet fant det for godt å kaste meg ut av etaten etter at jeg sa ifra om det taushetsbruddet.

Så istedenfor å bruke min lange og tunge erfaring som etterforsker til å etterforske flere alvorlige saker i Oslo politidistrikt, måtte jeg altså bruke tiden på å gå i advokatmøter. Og skrive brev. Og skrive mailer. Og ta telefonsamtaler. Og motta telefonsamtaler. Og gå i møter med politiledelsen. Og oppleve at folk i etaten enten trakk seg unna meg. Eller kom med krasse tilbakemeldinger. Som absolutt ikke hørte hjemme i min retning. Med tanke på at det ikke var jeg som hadde gjort noe galt.

Og jeg måtte gå i vitneavhør. Både hos politiet på Majorstuen og hos Spesialenheten for politisaker. Og da Majorstuen politistasjon ikke ville la meg bli avhørt en gang til, på tross av (eller antakeligvis fordi) at jeg satt med nye opplysninger av betydning for saken, måtte jeg skrive min egen forklaring. Og levere den på Majorstuen politistasjon selv.

Og så måtte jeg bruke tid på å sende mail til Majorstuen politistasjon med krav om å få bekreftet at avhøret var mottatt og vedlagt saken. Og da jeg ikke fikk noe svar måtte jeg bruke tiden på å purre. Flere ganger. Og da jeg etter lang tid fikk beskjed om at Majorstuen politistasjon ikke fant min forklaring, og at forklaringen altså hadde forsvunnet på veien fra vakten og 2 etasjer opp, da måtte jeg bruke tid på å printe ut en ny. Og igjen dra til Majorstuen politistasjon og levere den. Og igjen måtte jeg bruke tid på å skrive mail for å få bekreftet at den var mottatt og vedlagt saken.

Og da Spesialenheten for politisaker henla saken om taushetsbruddet, og således nok en gang bekreftet at det hører til sjeldenhetene at politifolk blir «tatt» for lovbrudd som blir begått, måtte jeg bruke tid på å utarbeide en klage. Som ble sendt til riksadvokaten. Og han var jo enig i at saken ikke skulle henlegges. Og det er bra. Men sånt tar tid. Og tiden kunne vært brukt til noe annet.

Så istedenfor å gjøre en jobb for Oslo politidistrikt brukte jeg over ett år på alt det jeg nevnte i avsnittet ovenfor. 

Det kaller jeg sløsing med ressurser.

Og det har ikke norsk politi råd til.

For å si det sånn.

Og så skal man vel ideelt sett ha litt fritid også. Som helst skal benyttes til å gjøre noe hyggelig. Og avslappende.

Og joda, det har blitt litt av det også.

Men det har blitt mye av helt andre ting og.

For jeg har brukt mye tid på å være vitne. Eller anstand. Alibi. Vært med rundt omkring for å påse at Noen ikke kunne komme med enda flere falske anklager enn de som allerede forelå. Det holdt med dem, for å si det sånn.

Jeg har sittet i bil utenfor møter. Jeg har sittet på benk i skolegården. Jeg har stått utenfor vinduer og kikket inn. Jeg har sittet ved kafébord og passet på. Som en annen spaner. 

Og det har vært helt nødvendig å benytte tid på dette. 

Men det burde jo vært annerledes, ikke sant?

I disse dager er jeg tilbake i jobben som etterforsker i Oslo politidistrikt. Men jeg bruker fortsatt mye tid på helt andre ting.

Det er fremdeles avhør. Og det er presse. Og det er PWC. Og det er advokatmøter. Og det er mailer. Og det er telefonhenvendelser. Og det er møter med mennesker som jeg vet er viktige å ha kontakt med når det gjelder denne saken.

Og nå har jeg skrevet langt og lenge.

Avslutter med følgende:

I og med at politiet har vist seg fra sin verste side i denne saken, har jeg ikke ønsket noe annet enn å benytte tiden til å nettopp fighte!

Bare så det er sagt.

 

lillie

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: