DET STORE ALVORET

I denne bloggen har jeg brukt mye ironi. Jeg vet at mange synes det jeg har skrevet har vært morsomt. Og det har selvsagt vært meningen. Hvis ikke hadde jeg ikke skrevet på den måten.

I dette innlegget er det imidlertid viktig for meg å være dønn alvorlig. Og understreke hvor viktig det er at du og alle andre forstår hvor urovekkende denne saken er. Hvor farlig den er. Hvordan denne saken ikke bare rokker ved grunnleggende prinsipper i det norske samfunnet, men river dem helt bort. Knuser dem.

Jeg vet at du husker følgende uttalelse:

«Det er typisk norsk å være god.»

Alle husker den. Og de fleste husker hvem som kom med den.

Dette innlegget skal ikke handle om Gro. Men jeg våger å påstå at hun tok feil. Denne saken, og mange med den, viser det. For hvis vi ser på politi – og rettsvesen i dette landet, virker det ut som det er mer typisk norsk å være selvgod. Og det er noe helt annet.

Jeg må oppsummere litt igjen. Jeg gjentar meg selv. Det er meningen. Enkelte «ting» kan ikke sies ofte nok.

Det startet med misbruk av politiets nødnummer. En oppringning til 112 med falske påstander. Og det fortsatte med inngivelse av en falsk anmeldelse senere samme dag. Med påstand på påstand på påstand tatt ut ifra løse lufta. Eller ut ifra et merkelig fungerende hode. Alt etter som hvordan man velger å se det. Men uansett falske påstander. Og det er det interessante i denne sammenhengen.

For sånt skjer. Stadig vekk. Det fins mennesker der ute som er villige til å bruke politi og rettsvesen på denne måten. For å vinne barnefordelingssaker. For å vinne bodelingssaker. For å skjerme formuen sin. For å snylte. For å ødelegge andres tilværelse.

Dette vet vi fra før. Fordi vi har lest om det. Fordi vi kjenner noen som kjenner noen som har gjort det. Fordi vi har blitt rammet selv. 

Jeg vet det i tillegg fordi jeg har vært borti slike saker gjennom mitt politiarbeid. Flere ganger. Og jeg vet det fordi hypotesen om falsk anmeldelse for å ramme den andre part i forbindelse med barnefordeling/økonomi SKAL vurderes i etterforskningsarbeidet.

Etterforskningsarbeidet i akkurat denne saken foregikk på en helt annen måte enn den jeg er vant til i arbeidet mitt. Og den jeg er vant til er den som følger de helt grunnleggende rettssikkerhetsmessige prinsippene. Der alle sider av saken belyses. Der man faktisk innhenter alle relevante opplysninger. Der man avhører de ulike partene. Der man stiller de aktuelle oppfølgingsspørsmålene. Der man ikke bestemmer seg for sannheten på forhånd. Der man ikke dømmer noen. Der man følger de regler og retningslinjer som er nedfelt i lov og instruks.

I etterforskningen av denne saken ble det bestemt at det ikke skulle arbeides på denne måten. En eller annen bestemte det. Og det som ble bestemt, ble fulgt. Av de få personene som faktisk deltok i etterforskningsarbeidet. Og politiadvokaten fulgte også det som hadde blitt bestemt.

Og i og med at var bestemt at politiarbeidet skulle utføres på en helt annet måte enn vanlig, passet det veldig dårlig at det kom en politiansatt (meg) seilende inn fra sidelinjen. Som fars nye kjæreste.

Skjønner?

Så da ble det viktig å få meg vekk. Slik at det politiarbeidet man hadde bestemt seg for, kunne få fortsette. Uforstyrret av en som kunne komme til å påpeke at arbeidet foregikk på en måte som ikke harmonerte med rettssikkerhetsmessige prinsipper. 

Og det var da etterforskningslederen i saken dukket opp på mitt jobbintervju, ved en helt annen avdeling enn der hun hadde sitt daglige virke. Det var da etterforskningslederen stilte utidige spørsmål og insinuerte at jeg ikke var en ærlig person (…!) Det var da den samme etterforskningslederen oppsøkte politihuset i Oslo, der jeg faktisk begynte i jobb, og spredte taushetsbelagt informasjon og løgner om meg. Det var da jeg ble kalt inn på teppet hos ledelsen og kalt uegnet til å arbeide i politiet. Det var da jeg ble fjernet fra innstillingslisten (der jeg skriftlig hadde blitt lovet å innstilles som nr. 1 til stillingen jeg allerede hadde begynt i), det var da jeg, pr. sms, ble bedt om å levere tjenestebevis og adgangskort. Det var da jeg ble kastet ut av politietaten. Og brukte flere måneder på å kjempe meg tilbake til et ansettelsesforhold og etterhvert en etterforskerstilling.

Og nei, jeg er ikke bitter. Bitterhet er ikke noe for meg. Jeg er forferdet. Over at det jeg har beskrevet faktisk foregår i Norge.

Jeg reagerte tidlig på det jeg så og hørte. Og du vet at jeg sa ifra. Jeg varslet både såkalt tjenestevei, via nærmeste leder (flere ganger) og i den formelle varslingskanalen via Ernst & Young.

Og politilederne, og de som var ansvarlige for etterforskningen av saken, jobbet aktivt for å dekke over. For å skjule. De løy og trenerte. Og de løy og trenerte litt til. 

Og saken som startet med den falske nødoppringningen og den falske anmeldelsen ble trukket for retten. Etter at saken altså hadde blitt etterforsket med ett mål for øyet; Å ikke opplyse saken. Ikke finne frem til sannheten. Og dermed sto feil person i tiltaleboksen.

Og retten dømte på dette grunnlaget. Da man gjorde et forsøk på å vise at involverte personer hadde løyet gjennom hele prosessen, og fremdeles løy i retten, vendte dommerne det døve øret til. De stolte på at politiet hadde gjort jobben på den måten jeg tror mange mennesker i dette landet stoler på at politiet gjør jobben. Nemlig på riktig måte. For politiet skal jo gjøre det som er riktig. Og politiet gjør det som er riktig. Og bringer riktig grunnlag til retten for pådømmelse. Og vi, befolkningen, kan ta dette for gitt.

Hvis du tror det, må du slutte å tro det. For det er feil. Og jeg har forståelse for at du synes det er skummelt å innse det. Men det er enda farligere å ikke gjøre nettopp det. For bare ved å innse det kan vi sammen gjøre noe for å forhindre at dette får muligheten til å skje igjen. Og igjen. Og igjen.

Da jeg gikk til pressen var det fordi jeg forsto at det ikke kom til å skje noe som helst i saken hvis den ikke ble bragt ut i offentligheten. Og det var først etter presseoppslagene politiledelsen «bestemte seg for» å sende saken til gransking hos PwC. For ledelsen i politiet skulle ikke under noen omstendighet innrømme at det hadde blitt begått feil.

Og nå som PwC – rapporten foreligger, med sterk kritikk av etterforskningen, nekter politiet og statsadvokaten fremdeles å innse at alt har gått fryktelig galt. De nekter å innrømme. Og de nekter å rette opp. De vet hvilke fryktelige konsekvenser alt har fått. Men de har tydeligvis ingen planer om foreta seg noe i forhold til dette. Det vil si; De fortsetter tildekkingen. De arbeider aktivt med å sno seg unna. De ofrer gladelig de personene som er offer for alle feilene.

Dette innlegget fortsetter. En annen dag. Gjør deg gjerne noen tanker om det som er skrevet.

Og foreta deg gjerne noe for å vise at du ikke lar den praksisen som er beskrevet her få fortsette.

Skriv et brev, send en mail. 

 

 

  

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: