FARSDAG

Bbg_Z0Ylwhp

 

 

 

På søndag var det farsdag. En hedersdag for fedre. For en del fedre, og for en del barn, var det imidlertid en sorgens dag. Og sorgen kan ha flere årsaker. Og en av årsakene heter mor.

For som vi nå har hørt om, lest om, skrevet om og vet, fins det mødre der ute som ikke fortjener særlig heder. Mødre som ihvertfall bør utestenges fra morsdagen, for å si det sånn.

Vi vet at det fins mange mødre som er villige til å gå svært langt for sine barn. Selvsagt vet vi det. Men det viser seg altså at det også fins mødre som er villige til å gå milevis i arbeidet med å ødelegge de skapningene de selv har bragt inn i denne verden. For det er jo det de gjør. Ødelegger sine egne barn. Når de river fedrene vekk fra barnas tilværelse. Gjennom å sabotere barnas samvær med sin far. Og dermed frarøve barna dyrebar tid med den ene forelderen. Gjennom å fortelle barna, og andre personer, løgner om far, og dermed ødelegge tillitsforholdet som er så avgjørende for barnas helse og utvikling. Gjennom å misbruke barnevern og andre offentlige instanser i sin klappjakt. Gjennom å anmelde far falskt til politiet.

Samtidig som dette skrives kjemper fedre i Norge for retten til å være fedre. De kjemper for retten til å ivareta sine egne barn. De kjemper for sine barns rett til å ha pappa i livet sitt. Samtidig som jeg skriver dette kjemper fedre også i retten. Mot falske anklager. Jeg fikk melding fra en av disse fedrene senest i går kveld.

Og hvorfor det ikke er enda mer fokus på denne problematikken enn det som er tilfellet, har jeg fremdeles veldig vanskelig for å forstå. Hva er greia med at dette ikke skal settes skikkelig på agendaen, egentlig? Gi meg EN god grunn til det, s´il vous plait.

Og ikke kom trekkende med påstanden om at de reelle sakene ikke blir avdekket hvis vi setter søkelys på dette problemområdet; at mennesker med reelle hjelpebehov ikke kommer til å søke bistand fra de instansene som fins hvis vi avslører de som misbruker de samme instansene.

Ikke påstå at det handler om barnas beste, heller. Ikke i denne sammenhengen. Ikke prøv å få meg til å tro at det er til barnas beste å ikke forebygge at mor bruker dem i sitt skitne spill mot far. 

Jeg vil heller ikke høre noe vrøvl om at det er et ubehagelig og touchy felt å ta tak i. Det er mye mer ubehagelig å la denne «praksisen» skure og gå. Det kan jeg gjerne underskrive på.

Denne skremmende og høyst reelle problemstillingen må opp og fram i lyset. Det er den eneste gode og forsvarlige løsningen. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det. 

Demonstrasjon?

Underskriftskampanje?

Fakkeltog?

 

lillie

 

(Ja, det fins sikkert fedre som spiller tilsvarende skittent spill mot mødre. Og det er like ille. Selvsagt!)

 

 

 

 

6 kommentarer om “FARSDAG

  1. Hei,
    Takk for at du setter ord på dette,
    det er så mange som blir utsatt for akkurat dette som du beskriver her.
    Jeg har nå mistet oversikt over hvor mange som stiller spørsmål rundt dette,
    å de som sitter aller mest skadelidende igjen er barna som får en vrangforestilling rundt sin egen far,
    at en mor som i utgangspunktet har all mulighet til å ustraffet trenere samvær er så feil som det kan bli, at mange også opplever at mor kan bruke offentlig sektor til å gjøre dette er skremmende.
    En far har liten mulighet til å bli trodd, både av barnevern, og i domstolene.
    Selv driver jeg en kamp mot mor som stoppet samvær i sommer,
    ingen etater kan gjøre noe.
    Først i februar er sakkyndig psykolog ferdig med sin rapport,
    nesten ett år går før det blir en avgjørelse-
    i den tiden har jeg fortsatt mine ste-barn..
    Hun hadde ingen grunn engang, men ingen i systemet kan hindre henne,
    selv om hun har mange bekymringsmeldinger på seg..
    frustrert…
    Takk for ditt innlegg!!-hadde d vært flere som deg
    hilsen en far med små muligheter i systemet.

    Liker

  2. Jeg vil starte denne kommentaren med å si at jeg har all sympati med fedrene i tilfellene som faktisk er slik du beskriver, men jeg føler for å komme med en liten input likevel. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men kan jo fortelle min historie i kort versjon. Jeg heiv ut faren til barnet mitt da det var ca 6 mnd gammel, etter at han klarte å få barnevern involvert. Han er en misbruker, både alkohol og andre rudmidler og har utdøvet vold mot meg (Nå, 3,5 år etter er saken fortsatt ikke henlagt, pga håndfaste bevis). Etter jeg kastet han ut truet han meg på alle måter og kontakte advokater for å skaffe samvær ++. Jeg nektet han overhodet ikke å gjøre noe av dette, men gjorde han det faktisk? Nei. Det var bare prat… Jeg derimot, til tross for vold og misbruk, gikk til både barnevern og familievernkontor for at han skulle opprettholde samvær med barnet. Siden han ikke hadde bosted og var høyst uansvarlig ble det naturligvis samvær under tilsyn. Han møtte opp 2 av 4 ganger, så gadd han ikke mer.. Jeg gav han beskjeden om at dersom han beholdt jobben, skaffet seg et sted å bo så ville samværet bli hyppigere og kanskje uten tilsyn i fremtiden hvis han kunne bevise at han kunne leve et normalt liv. Han valgte veldig annerledes, og har ikke sett barnet sitt på 4 år.
    Hvorfor jeg forteller dette, er fordi min ex, er en av de «pappaene» som sitter på denne facebookgruppen og hater mødre. Som påstår han har blitt frarøvet samvær og tid med sitt barn. Når sannheten er at han aldri har løftet en eneste finger for å få ting til å fungere. Og dette er tilfellet hos VELDIG mange av fedrene som sitter og syter (De som faktisk lider samværssabotasje inngår ikke i denne språkbruken). Det er så mange av disse fedrene som sier mor saboterer, når de egentlig aldri har løftet en finger på egenhånd. «men systemet favoriserer kun mødre, så vi orker ikke!». Dårlig unnskyldning… Skal man kjempe så må man kjempe. Da kan man ikke sitte og se på at mor leverer falske anklager. Og for å nevne det, så blir stort sett voldsanklager o.l henlangt av politiet dersom det ikke fremkommer noe som helst form for bevis. Så dersom man har sitt på det rene er det kanskje greit å slå hardt tilbake, fremfor å sitte å se på i skammekroken og ikke gjøre noe med saken?
    Jeg har troen på at de fedrene som faktisk blir falsk anklaget for ting, slår tilbake. Jeg har troen på at de kjemper for retten til barna sine for alt det er verdt.
    Men jeg er så LUT lei av det jeg vil påstå utgjør ca 70% av denne facebookgruppa for fedre, som ligger i samme kategori som min egen ex. De som bare sitter på nett og sutrer, rett og slett for å prøve å nøytralisere, eller rettferdiggjøre det sinnet de egentlig har mot seg selv, nettopp fordi de ikke har gjort en god nok jobb, eller kjemper hardt nok.
    Takk for meg.
    PS: Må legge til nok en gang. Det er mange grusomme kvinner der ute, og de mennene som må kjempe i systemet mot disse kvinnene heier jeg virkelig på ! Det er så mange fantastiske fedre der ute, og en mann som virkelig kjemper for barnet sitt er noe av det vakreste jeg vet om.

    Liker

  3. Jeg hadde en ex-mann som mishandlet meg fysisk og psykisk, tok bla kvelertak slik at jeg svimet av, når jeg hadde en toåring på armen og baby i magen.
    Klarte tilslutt å flytte med ungene, men truslene fortsatte. Men det falt meg faktisk aldri inn å nekte far og barna samvær, jeg valgte å tro at han ikke utøvde vold mot barna. Jeg må innrømme at jeg fulgte med på barnas atferd ol.
    Nå er barna store; 18 og 20 og er fornuftige, reflekterte ungdommer, som kun husker en uke hos far og en uke hos mor.
    Mulig jeg kunne hatt instanser som politi og barnevern mot ham, da jeg anmeldte ham. Men gav han en mulighet til å bevise at han tok vare på barna.
    Dette var en vinn-vinn situasjon, om jeg kan kalle det det, ungene har hele veien blitt fulgt opp og fått omsorg av mamma og pappa. Og far har gjort og lært barna ting som ikke jeg mestrer og omvendt.
    Skriver ikke dette for å bli glorifisert, men for å illustrere at barnas behov skal komme først, altså det privilegie å ha kontakt med begge foreldrene.
    Så heier på delt omsorg 50/50 i tilfeller hvor både mor og far har fast bosted, inntekt, ikke rus og har evnen til å ta vare på barna.

    Liker

  4. Til «Holdermeganonym»: den versjonen hører jeg stadig vekk fra mødre som kommer med falske beskyldninger for å rettferdiggjøre egen elendig adferd og mangel på reell omsorgsevne. Hvis det er sant som du sier, burde du vel heller adressere alle de som farer med slike løgner. 😊

    Liker

  5. Takk for at du setter ord på dette!
    Jeg ser dette på nært hold hver dag og forsøker så godt jeg kan å støtte min mann. Men han lider. Og ingenting jeg gjør kan dekke over smerten det er for han å ikke få være far til sine egne barn. Det går nok mot rettsak nå, men veien er så forbannet lang og hard at jeg kam på sett og vis nesten forstå de fedrene som gir opp også, som ikke takler mer.
    Jeg skulle ønske det fantes en hjelpende hånd der ute for ferde i en slik situasjon. Noen som kunne komme med råd og med støtte uten å tømme lommebøkene deres helt.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: